torsdag 22. oktober 2015

Alt virkelig liv er møte (Martin Bubber)

Lurer på om Martin Bubber dro på pilgrimstur? De fleste gjør det uten Å være klar over det..... Å som jeg lengter tilbake til Caminoen i Spania ibalndt. Der var det mye virkelig liv der........ folk som var klare for å møte den Andre. Så mange fine samtaler og møter med modige øyne.

I det siste kjenner jeg at ting stadig skjer meg som minner om pilgrimsturen. Møter. Gamle damer med mye på hjerte. Tror jeg nesten ble litt forelska i en av dem; for jeg tenker stadig tilbake på den uventede filosofiske samtalen og håper å treffe på henne igjen. Hvordan vil jeg bli når eller om jeg blir en gammel dame en dag tro? Håper på å ha ervervet meg endel livsvisdom, at jeg kan spre varmt solskinn med smilet mitt.
Det er også fint å møte de som bare takknemlig suger til seg øyeblikkene i møtet og som har noen glør som bare innimellom slår flamme i øynene. Var det pustet fra møtet med meg som gjore det? Kanskje satte jeg igang noe som senere gjør hjertet varmt, levende og brennende ; oppmerksom på alt det gode og mulighetene i livet?

Jeg er høygravid nå om dagen, og ikke i arbeid. Har til tider blitt veldig "navlebeskuende" på mer en en måte. Humøret mitt har vært en sann prøvelse for min kjære mann å leve med. Han har vært sterk og tålmodig, men.... I den fantastiske filmen "Kongens ridder" (som jeg har sett tusen ganger, sider kong Arthur (Sean Conery) "God makes us strong only for while so that we can help one another". Det merker jeg er veldig sant ; for når han trenger hjelp og feks blir forkjøla og er litt nede for telling med det ; da blir plutselig jeg sterk og kan hjelpe han. Nå er den kjære mannen min snart ferdig med sine stumme skjerfdager med feber som kommer å går. Og jeg kjenner at jeg er ferdig med å synes synd på megselv for at jeg har måttet sykemelde meg. Det å måtte stable egen psyke på beina for å være støtte for han, gjør at jeg plutselig ser mye mer konstruktivt og lysere på livet selv. Rart. Kanskje tilogmed det at jeg har vært sykemeldt har vært en medisin for manne min? For han har vært permittert lenge nå og det kommer stadig dårlige nyheter fra møtene han med jevne mellomrom er med på i den havarerende jobben hanns. Det kan være enorm hjelp i å hjelpe andre.

I går gikk jeg endelig å meldte meg på "Frivillighets sentralen". Hvorfor har jeg ikke gjort det før nå? Jo; jeg har vært litt sta....... og så har jeg en veldig lett graviditet bak meg, som gjør at jeg blir sjokka og sint hver gang en ny begrensende faktor dukker opp i dette svangerskapet. Selv om barnet i magen min har det bra, og plagene jeg har og har hatt ikke er uvanlige, ble jeg frarådet en så fysisk jobb som jeg hadde på barnehagen. Pedagogisk leder på småbarnsavdeling er kanskje noe jeg burde ha innsett at ikke ville være beste kombinasjonen med svangerskap. Men med staheten min og min forje fantastiske problemfrie graviditet i bakhode, så skulle jeg jo bare bruke sykemeldingen min på å være kjempe flink til å bli frisk og rask igjen og deretter skulle jeg jo jobbe igjen! Men dengang ei.

C`est la vie

Det kan være en jobb å være gravid -og akkurat nå er det jobben min. Når kynnerene kommer og pulsen dunker i øra, når åreknutene kommer på de merkligste steder og når jeg lider av søvnmangel som gjør at jeg ikke får med meg hva mannen min gir meg beskjeder om (selv om han påstår å ha sagt det flere ganger og tilogmed har fått respons fra meg). Da er jo det på en indirekte måte babyen som roper og ber meg passe på den. Å ta vare på kroppen min er å ta vare på babyen inni kroppen. Og det er jobben min. Selv om det kan være en litt ensom jobb. Men også dette er blitt ett møte for meg i det siste. Ett møte med barnet mitt som lever inni magen min. Jeg har blitt mer bevist på at det faktisk er et barn der inne og gleder meg nå over spark som om barnet prøver å snakke til meg gjennom kroppsbevegelsene sine.

Lite sansynlig at barnet i magen min vet at jeg er her, men det er jo i meg den lever, rører seg og er til....
Kanskje vi på en måte er i Guds mage? Gud omgir oss på alle sider, men vi kan alikevel ha litt vanskelig for å se henne. Kanskje barnet i magen min kjenner litt på denne tilhørigheten til noe mer og større enn den selv den også? Kjenner på avhengigheten til det som er utenfor denselv? Samtidig så er vi jo ett akkurat nå -så hvor slutter barnet og hvor begynner jeg?

Ordløse møter med barnet i magen min setter igang mye tankeaktivitet; litt som ordløse møter inne i stille kirkerom på veien til Santiago de Compostella i Spania. Mye som kan snakke til oss -ikke bare ord.