”Vi
mennesker er kortsynte, mine venner. Vi vet nok at det finnes nåde i universet.
Men i
vår menneskelige kortsynthet tenker vi oss til og med den guddommelige nåde som
endelig. Derfor skjelver vi før vi treffer vårt valg i livet. Og når vi har
truffet det, gruer vi, fordi vi kanskje ikke har truffet det rette. Men det
øyeblikket kommer da våre øyne blir åpnet, og vi skjønner at nåden er uendelig.
Den krever ingen ting annet enn at vi skal vente på den i tillit og grunne på
den i takknemlighet. Den stiller ingen betingelser og velger ikke ut noen
enkelt av oss. Den kunngjør alminnelig amnesti. Se. Det vi har valg, blir skjenket
oss, og vi får samtidig del i det vi har vraket. Ja, det vi har forkastet, blir
rakt oss til overflod. For miskunnhet og sannhet møtes, og rettferdighet og
fryd skal kysse hverandre.”
Kaptein Løvenskjolds tale fra ”Babettes gjestebud”
12.12.12
er en fin dato å skrive julebrevet på tenkte jeg. Så i dag har jeg lagt vekk
eksamensarbeid for å skrive ned noen tanker om året som har gått og noen tanker
om de 5 årene jeg har kjent Roy.
Nyttårsaften
for 5 år siden var virkelig en Babette fest i den forstand at det var dyr
fransk mat som sto på menyen. Jeg hadde lurt veldig på om jeg skulle bli med på
denne nyttårsfeiringa eller ikke pågrunn av mange ting. At jeg akkurat hadde
vært på interrail i Italia var en av grunnene til at jeg var betenkt på å
brenne av så mye penger på en nyttårs middag ute på byen i Paris.
Men siden min venninne som var på besøk hos meg hadde mista smaks sansen sin og hadde ordna det slik at hun slapp å spise den dyre maten, så spurte jeg om det gikk fint om jeg også sløyfa middagen.
Men siden min venninne som var på besøk hos meg hadde mista smaks sansen sin og hadde ordna det slik at hun slapp å spise den dyre maten, så spurte jeg om det gikk fint om jeg også sløyfa middagen.
Når jeg fant ut at det var greit, bestemte jeg meg
for å bli med og smurte meg niste som jeg spiste på banen inn til sentrum. Og
sånn gikk det til at jeg ble kjent med Roy som satte seg rett ovenfor meg på
resturanten (med noen så lyseblå spesielle øyne at jeg flytta meg ett hakk til
siden.)
Jula for 2år siden var vi nygifte og vaktmesterpar på Berg Prestegård. Det kristne studentlagets hus i Trondheim. Vår første jul feira vi med både min og Roys nærmeste familie på denne flotte prestegården. Plassen kan vel kanskje sies å være vårt første barn ”Hjertebarn”. Om noen lurer på hva dere vil støtte økonimisk av gode organisasjoner rundtomkring, så vil vi annbefale denne plassen, som betyr og har betydd mye for mange studenter og studinner som har forvirra seg til Trondheim oppigjennom årenes løp. Et slags andre hjem for mange og det håper vi den vil fortsette å få være for mange fremtidige små studenter og studinner. Derfor var det fint å også leie plassen til å feire vårt førstefødte barn i disse omgivelsene.
Da jeg og mamma koste oss med morgenmaten i blåtimen idag tidlig, og hun fortalte om alle sine planer og bedrifter før hun giftet seg og fallt til ro med familielivet, tenkte jeg at det kansje ikke var så rart at hun ønsket å lese Kaptein Løvenskjolds tale i bryllupet vårt i Paris for 2 ½ år siden. På barnevelsignelsen fikk hun sjansen til å lese opp talen og si noen velvalgte ord, som jeg tenkte at jeg kunne gjengi i årets julebrev.
Derfor skjelver vi før vi treffer vårt valg i livet. Og når vi har truffet det, gruer vi, fordi vi kanskje ikke har truffet det rette.
I ungdomstiden er det så mange
valg! Hva skal man bli? Hvem skal man gifte seg med?
Hvor skal en bo? I Norge har vi det
luksusproblemet at vi har så mange valgmuligheter også. Vi kan reise verden
rundt.... Noe som jeg forsåvidt har gjort, men for å være litt klisje : Så var
det vel ikke før jeg fikk jobben i sjømannkirka i Paris for 5 år siden at jeg
fant det jeg hadde lett etter. Ikke bare Roy, men jeg fant jo også ut at det å
jobbe med barn var stas. Tenkte en stund at jeg skulle gå i min søsters
Solfrids fotspor å ta diakoni etter førskoleutdannelsen, med tanke på at jeg
ville jobbe med barn i kirkesammenheng. Lurte fælt på hvordan vi skulle få det
til, ettersom Oslo er eneste sted en kan ta diakoni her i landet. Men så åpna
dem studie ”Menighetspedagogikk” på skolen min Dronning Mauds Minne i fjor.
WOW! Rart hvordan ting legger seg tilrette.......
Så nå er jeg studinne på den
linja.
Se! Det vi har valg, blir skjenket oss, og vi får samtidig del i det vi har vraket.
Hilsen meg som er hjemme på gården og får masse hjelp med Mathilde slik at jeg kan konsentrere meg om eksamen. Tusen takk Gabriel, mamma og pappa.
Bildet over er tatt i vinduet på gårdsbutikken. Litt artig å se inn på urteblandingene og samtidig se det vinterkledde landskapet og fotografen (meg)
